Det fikk jeg høre av sønnen min på 12 år for halvannet år siden. Han er en veldig klok liten mann. Hele familien så hvordan jeg reagerte på å skulle tilbake på kontoret. Jeg fikk panikk. På tross av pandemi, hadde jeg det mye bedre enn på lenge.

Jeg gikk ikke lenger med en konstant følelse av å ha gjort noe galt. En følelse jeg hadde hatt på jobb i flere måneder, år til og med. Spesielt ille var det i en periode da jeg ikke kunne yte 100%. Da følte jeg meg som et lett offer fordi jeg var sårbar fra før og klarte ikke stå imot. Jeg begynte da å bli bekymret hele tiden, ja til og med livredd for å havne på det jeg opplevde som «feil» side. De fleste kollegene mine så det ikke fordi jeg var flink til å skjule ting. Jeg avtalte et møte med fagforeningen og håpte å ta saken oppover i organisasjonen, men jeg orket ikke gjennomføre. Jeg var mest redd for at de ikke skulle tro meg. Du kan bli syk av ikke å bli hørt og trodd – det går på det mest grunnleggende i mennesket.

Svært mange som opplever slike ting, tror det er deres egen skyld. Det måtte en pandemi til å få meg til å skjønne at jeg mest trolig ble trakassert. Og jeg er ikke alene.

Hilde Østby skriver i 2018 at Hundretusener opplever mobbing og trakassering på jobb. Mange blir langvarig syke og uføre. Jeg kjenner flere av disse. En hel del vurderer også selvmord.  

Graden av uføre i Norge bare øker, tross alle gode intensjoner og politisk enighet om å få tallene ned. Ifølge NAV er 10,5 prosent uføre i 2021, og andelen fortsetter å øke i 2022. Det å stå utenfor arbeidslivet er for mange et skritt nærmere fattigdom. Det bidrar til å øke forskjellene og det er en vanvittig sløsing av menneskelige ressurser. Penger ut av statskassa og tapte skatteinntekter. Da skulle en kanskje tro at noen klarer å se sammenhengen og sette inn noen tiltak som monner.

Jeg gjorde som sønnen min ba meg om – jeg sa fra. Jeg var modig. Men jeg sa også opp jobben, jeg turte ikke annet. Jeg varslet om uakseptabel ledelse, brudd på Arbeidsmiljøloven og et helseskadelig arbeidsmiljø. Jeg la ved dokumentasjon og sa jeg sa jeg hadde mer, men de spurte ikke hva det var. Jeg sa at mye er subtilt og skjult for andre. Det er små ord som blir lagt til og ting som ikke blir sagt, det er tonefall og kroppsholdning. Diffuse ting som er veldig vanskelig å bevise. Ofte er det ord mot ord og mye er slettet og fortrengt fordi det er for vondt å tenke på. Det er også vanskelig å se for omverdenen og oppover i systemet fordi mange av de som trakasserer leverer veldig bra, de har gode resultater og nyter stor respekt.

De snakket ikke engang med meg. De sa det var fordi jeg ikke ba om det selv. Men jeg var jo praktisk talt lammet fordi jeg hadde utlevert dypt personlige ting helt til toppledelsen. De kunne umulig skjønne hvilket mot som skal til for å gjøre det. Da jeg ikke hørte noe, var jeg nesten lettet. Selv om det jeg ønsket og trengte var å fortelle min historie i fortrolighet til noen jeg stolte på at var ute etter å virkelig komme til bunns i saken. Som i mine øyne var habile. Da jeg fikk svaret med total ansvarsfraskrivelse, var jeg fullstendig knust.

Så kom det inn to varsler til. Alvorlige og sammenfallende varsler. Men de hadde allerede konkludert og avsluttet min sak. Heller ikke i de andre sakene fant de noe kritikkverdig. Vi fikk omsorg for hvordan vi opplevde det, men jeg vil ikke ha omsorg. Jeg vil bli hørt og trodd. De var ikke enige i at det var trakassering: «Fordi om dere føler dere trakassert», betyr det ikke at dere har blitt det», fikk vi høre. De sa det var innafor og at vi må akseptere at ledere er forskjellige som mennesker.

Det er mange sider av en sak, det er jeg enig i. Og litt skal en tåle i arbeidslivet. En slengbemerkning eller litt feilslått humor. Vi er alle mennesker og kan tråkke feil. Også ledere. Skjer det en gang eller to, bør vi kanskje la det være. Men er det et gjentagende mønster over tid er det trakassering, og det skal vi ikke tåle. Og spesielt ikke når vi er sårbare fra før.

Arbeidstilsynet har mange eksempler på trakasserende adferd. Jeg tror også de fleste er enige i at det ikke er greit å mistenkeliggjøre og irettesette og å spille på følelser av skyld og skam. Det er ikke greit å snakke til ansatte som om de er barneskoleelever.  Det er ikke greit å ignorere og usynliggjøre noen eller holde tilbake informasjon. Det er ikke greit å baksnakke og favorisere og skape et arbeidsmiljø der noen er inne i varmen og ikke andre. Alt dette er trakassering og det er forbudt i henhold til norsk arbeidsmiljølov.

Det er mange gråsoner og det er umulig å finne et fasitsvar. Men hvem er det da som faktisk skal vurdere om det har foregått trakassering eller noe annet kritikkverdig? Det kan i alle fall ikke være de som sitter med det øverste ansvaret for virksomhetens arbeidsmiljø og som må svare for eventuelle brudd på Arbeidsmiljøloven. For meg er det helt paradoksalt og absurd at det ikke er forbudt etter norsk arbeidsmiljølov å motta tre alvorlige og sammenfallende varsler om lovbrudd, for så å granske og renvaske seg selv.

Jeg engasjerte advokat. Mens pengene rant på. Jeg har selvsagt klagd til arbeidsgiver og sa det var en indre selvjustis fordi de ikke var habile. Men de fortalte meg til slutt at jeg har påført de nok kostnader og at fremtidige henvendelser må sendes til advokaten deres (som de kopierte på). Det kan umulig være lov i henhold til Forvaltningsloven. Det er i alle fall ydmykende. Jeg har jo ikke gjort noe galt, men derimot gjort de en stor tjeneste ved å si fra om noe alvorlig. Som de etter alt jeg har hørt har gjort noe med, så noe godt har det i det minste ført med seg. Jeg burde jo blitt applaudert og takket, men istedenfor sitter jeg enda en gang og føler på skyld og skam. Følelser jeg har hatt mye av det siste halvannet året. Det har nesten vært verre enn å bli trakassert. Det har gått utover familien. Hvorfor trodde de meg ikke? Jeg har følt meg så uendelig liten.

Jeg ringte en fagforening sentralt. De sa at de advarer medlemmer mot å varsle. De vil ikke siteres på det. Jeg har til dels opplevd arroganse og følt meg flau fordi jeg faktisk har hevdet å bli trakassert. Lista ligger så høyt i rettssystemet at det bare er å gi opp med en gang har jeg fått høre. Jeg har snakket med Arbeidsdepartementet. De sier det er opp til arbeidsgiver å vurdere når en sak er tilstrekkelig undersøkt. De henviste meg til lovtekstene – ikke noe jeg ikke visste fra før. Det er selvsagt en forutsetning at de som behandler varslet er habile fikk jeg vite i brevs form. Men det kan arbeidsgiver altså bestemme selv om de er. Det er ikke mulig å klage, da må jeg i så fall saksøke.  I en prosess som kan ta 2 år og der jeg kan tape halvannen million. Det er ingen grenser for hvor mye arbeidsgiver kan bruke på advokat. Om de ønsker å engasjere en som koster kr. 5000 i timen, er det ingenting å gjøre med det. Og det bare for å kreve en rettferdig prosess. Jeg bryr meg ikke lenger om jeg faktisk har blitt trakassert i henhold til norsk Arbeidsmiljølov. Jeg vil at vi varslere skal tas på alvor.

Regjeringen sendte ut et: høringsnotat i 2018 for å utrede varsling i arbeidslivet. De fikk inn rundt 90 høringsuttalelser. Det er et enormt arbeid som ble lagt ned. Men det virker som om noe har gått feil på veien.

En undersøkelse omtalt på nrk.no viser at 44% av nordmenn mener det er utrygt å varsle om korrupsjon. Vi er verst i Norden. Jeg er ikke overrasket. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det igjen, selv om det å ikke varsle om alvorlige forhold faktisk også er et brudd på Arbeidsmiljøloven.

Nå sitter jeg igjen etter halvannet år og er fullstendig desillusjonert og til og med skamfull på Norges vegne. Fordi jeg må si til barna mine at jeg sa fra, men ingen tok meg på alvor.

Blir vi mange nok, kan vi kanskje gjøre noe med systemet.

Kanskje vi kan skape en ny emneknagg? # en ny #metoo