Publisert i Nettavisen 13.07.2022

Elin Ørjasæter skriver i Nettavisen at ingen kommer til å savne paragrafen i Arbeidsmiljøloven som gjorde det lettere å ansette midlertidig. Den skulle også hjelpe de som hadde hull i CV fordi det kunne være en lettere vei tilbake til arbeidslivet. Den rødgrønne regjeringen fikk fjernet paragrafen 1. juli.

Å fjerne en lovhjemmel som nesten ingen brukte, er det vanskelig å være uenig i. Men dette handler ikke om juss. Det dreier seg om at noen ønsker å ansette midlertidig når både behovet for arbeidskraft og arbeidsoppgavene er permanente. Det er nå et klart brudd på Arbeidsmiljøloven.

Som småbedriftseier under etablering, vurderte jeg det som svært risikabelt å skulle ansette noen. Og det å gå til fast ansettelse, hadde jeg aldri tatt sjansen på.

Jeg startet som hundepasser uten andre ansatte enn meg selv. Ganske raskt opplevde jeg en voldsom økning i etterspørselen, og måtte da vurdere om jeg skulle ekspandere. Min første innskytelse var å kjøpe tjenester fra profesjonelle.

Det siste jeg ville var å utnytte arbeidstakere eller å teste ut om de dugde i jobben. Men jeg vet hva det innebærer å ha arbeidsgiveransvar, og ante ikke om jeg taklet det eller for hvor mange. Vi har verdens beste velferdsordninger, men desto mer krever det av en leder. For meg hadde det ikke noe med vilje å gjøre, men om ren risikostyring.

Det er alltid noen som prøver å utnytte arbeidskraft og som gjør det gjennom midlertidige ansettelser, men jeg tror majoriteten ønsker ansatte som føler seg trygge på jobb, fordi de både er friskere og mer produktive. Det er å undervurdere både norske arbeidsgivere og forsåvidt også høyresiden når Ørjasæter sier at daværende statsråd Eriksson fra Frp ville gjøre det lovlig å ansette noen midlertidig «bare fordi arbeidsgiver hadde lyst».

Det er nok mange gründere i samme situasjon. Som har bedrifter med stort potensiale for vekst og som må ta kontinuerlige risikovurderinger uten noen administrativ stab å støtte seg på. Vi må også orientere oss i et komplisert regelverk og vurdere fortløpende om vi skal ansette noen eller kjøpe tjenester.

Og dagens Arbeidsmiljølov gjør det nok ikke lettere for småbedriftene. Det handler om verdiskaping og overlevelse. Det må være lov å løfte dette opp til en saklig debatt uten å bli stigmatisert eller at vi føler at sosialdemokratiet rakner i sømmene.

Selv fikk jeg daglige henvendelser fra arbeidssøkere, da det var relativ stor arbeidsledighet. Jeg ble også kontaktet av NAV flere ganger på vegne av arbeidssøkere med hull i CV. Å jobbe med dyr kan være en fin og ukomplisert vei tilbake til arbeidslivet. Jeg vet også hvor verdifulle arbeidstakere disse kan være.

Jeg var helt klart en arbeidsgiver som ønsket å rekruttere ansatte med hull i CV.

Men med dagens Arbeidsmiljølov hadde det ikke skjedd fordi jeg ikke hadde turt å ansette noen fast. Dessverre er jeg også enig med Erlend Wiborg fra Frp som sier til NRK at arbeidsgivere kan vegre seg for å ansette i faste stillinger noen som har vært lenge ute av arbeidslivet. Som HR-medarbeider vet jeg også at de har en ulempe fordi de ofte ikke kan jobbe fullt eller trenger tilrettelegging.

Ørjasæter skriver at en forskningsrapport fra 2018 kom med en knusende dom over den tidligere lovendringen: den hadde ikke gjort det lettere for de med hull i CV. Men for det første var det nedgangskonjunktur, og det er ikke utelukket at endringene ville skjedd uansett. Lovparagrafen ble heller ikke mye brukt fordi den var for komplisert juridisk og først og fremst i bransjer der det var høy andel midlertidighet fra før.

Nå er det lav arbeidsledighet, og vi får se om NAV får rett i at graden av uføre vil fortsette å øke fra dagens 10,5%, om vi får flere i arbeid med hull i CV og om arbeidsgivere tar samfunnsansvaret sitt eller om de finner andre løsninger.

Selv valgte jeg å legge ned av andre årsaker før jeg kom så langt som til utvidelse. Jeg driver nå enkeltmannsforetak og kan ikke ansette noen. For meg er det en mye enklere løsning.